Ambivalent ambisiøs kvinne trenger anerkjennelse

Fra vi er ganske små blir vi lært opp til at det vi er utstyrt med fra fødselen av ikke er godt nok. Det skal lakkes, farges, nappes, vokses, sminkes, klippes, gjøres større eller mindre alt ettersom hva som er i motebildet. Generelt pyntes det en hel del på de mange bad rundt om i landet.  

Vi blir lært opp til å sitte stille. Tegne, perle, leke med småting og dukker. Slik at vi også lærer oss å ta vare på andre mennesker. Vi skal jo kanskje bli mødre en dag. Så får vi gaver som er blomstrete, glitrende og myke for det skal være vakkert og søtt. Og snilt. Det må for all del være snilt. Og vi er så fine i kjolene våre. Fine på håret, har stilig negler, nyfargede bryn, nydelig leppestift.  

Og der sitter du, din mann! Aldri har vel noen fortalt deg at du må nappe øyenbrynene dine. Eller barbere armhulene dine. Du kan vurdere om du vil barbere ansiktet ditt når du en gang på ungdomsskolen får dunete overleppe. Da har vi allerede lakket og farget og nappet og sminket i 5 år.  Men det er da vel heller ikke din skyld!   Like lite som det er min skyld at jeg er kvinne. Men hvem har skylda for at vi fortsatt henger bakpå? Eller gjør vi det? Ja, selvfølgelig gjør vi det!  

Hvor mange timer har jeg brukt på badet som mannen min har brukt på noe nyttig? Det er ikke sikkert han har brukt det på noe fornuftig i det hele tatt altså, men i teorien.  Disse tingene har plaget meg helt siden jeg gikk på ungdomsskolen og jeg uttalte “jeg er så lei av å være pen”. Noe som selvfølgelig hang med meg i lang tid etterpå fordi det ble oppfattet helt feil. Poenget mitt var da, og er egentlig fortsatt, hvorfor skal jeg bruke tid på å “gjøre meg fin”? Nå vil du som kjenner meg kanskje si at jeg kanskje ikke ser ut som jeg bruker spesielt mye tid på å fikse meg så veldig og det er helt riktig, jeg er ikke så opptatt av det. Men jeg kjenner likevel på det. SHIT jeg har glemt maskara, eller oj, jeg dekket visst ikke over den kvisa så godt, eller å nei, jeg burde ha nappet øyenbryna. Er dette teit å si? Er jeg den eneste som kjenner på ambivalensen her? Jeg vil jo se bra ut, men jeg syntes det er tull at jeg skal bruke tid på det. Tid jeg kunne ha brukt på å lese eller skrive noe smart. Hvorfor syntes jeg ikke at jeg ser bra nok ut uten sminke, og hvorfor tror jeg at jeg MÅ farge håret nå som det har begynt å komme noen gråe hår? Jeg kan ikke gå i svømmehallen med ungene fordi jeg har ikke nyvoksede legger. Jeg har lært at det er ufresht og at det handler om å ta vare på seg selv. Skal jeg virkelig la det at noen en gang fant ut at de kunne tjene penger på at damer skulle se ut som barn, hindre meg i å være med på det ungene mine aller helst vil ha meg med på?  

Men jeg liker jo å pynte meg og å føle meg fresh. Her kommer ambivalensen inn med full styrke. Jeg elsker jo en knæsj leppestift. Jeg føler meg faktisk litt finere i skjørt med glatte legger, så jeg velger jo å bruke tid og penger på dette. Men så HATER JEG AT JEG GJØR DET! Hvem skal få lov å bestemme hva som gjør at jeg føler meg fin? Burde ikke jeg være bra nok helt usminket, ubarbert og ulakket slik som det motsatte kjønn?  

Trenger jeg hjelp tror du? Eller støtte? Ja, jeg trenger litt støtte. Litt anerkjennelse for at det er hardt å være kvinne. “Ja, men så bare slutt med den pyntinga da hvis det er så fælt for deg. Du er jo tross alt gift (stakkars mann)”. Jaja, dette var kanskje tidenes svakeste, minst feministiske 8.mars tekst.  

Vi må tross alt føde da. Vi må bære og blø og brette oss ut i alle retninger for at verden skal bestå og det tar på. Så jeg kan si en hel del om det også. Menn har jo ikke valgt å ikke føde. De har ikke skylda for at vi føder. Eller, jo det har de jo på en måte sånn indirekte, eller ganske direkte faktisk, men jeg tenker på fordelinga. Den kan de ikke noe for.

Og så har jeg jo lyst å være hjemme med de ungene, for de er ganske kule, faktisk. Og jeg liker godt å lage mat og ha det fint hjemme så det hadde gitt meg ganske mye å bare være hjemmeværende mor. Bake boller og tenne lys, gå i forkle. Og kunne bidra på alle arenaer for ungene uten å bli utslitt og utbrent. Men selvfølgelig skal jeg ha en karriere! Jeg har jo ikke ca 1000 studiepoeng og en halv million i studielån for å være hjemmeværende! Jeg skal jo tjene mine egne penger og ikke være avhengig av EN MANN! Men mannen min og jeg er et team og om det er han eller jeg som har fått de pengene inn på konto er ikke så viktig. MEN HVA MED PENSJONEN DIN? Ja, jeg skal selvfølgelig spare. Selvfølgelig er begge deler mulig, du må jo bare finne den hjem/jobb/hjem balansen, nei det var visst kollektivavtalen. Life work balance, heter det. Det må du da mestre. Må bare sette grenser, vettu. Jo takk for tipset. 

Poenget mitt er bare hvor mye ekstra tull vi kvinner tenker på. Noe helt uforskyldt og påført av samfunn og fra barndommen av. Andre ting, helt selvvalgt og jeg minner meg på igjen og igjen at jeg faktisk har et valg. Fordi vi tross alt har kommet dit at jeg ikke tror maskara gir utslag på jobbintervjuet.  

"Ren, men ikke pen", husker jeg tanta mi sa. Det betydde at hun hadde dusjet, men ikke fikset seg. Jeg lurer på om jeg skal gå til valg på slagordet “ren er pen”? Det bør egentlig være nok. Eller å være pen er egentlig ikke viktig, det er vel det jeg vil fram til. Det er tydelig at jeg har en indre kvinnesakskamp pågående. God 8.mars til alle dere andre ambivalente ambisiøse kvinner der ute. Jeg anerkjenner kampen din!

Ikke ren, passe pen. Litt fett hår etter 3 dager på hytta, ser til og med et par gråe i front der. Å farge eller ikke farge, det burde ikke være spørsmålet.