Den dyrebare tiden

Den deilige sommeren er for lengst passert og det føles som om de lyse dagene aldri skal komme tilbake. Det er en like stor overraskelse hver høst hvor mørkt det faktisk blir om kvelden. Høsten er på en måte mer intim og introvert, og det kan jeg like. Det er mer innafor å sitte hjemme om kveldene. Lite som skjer ute. Fyr i peisen og rom for boklesing og de gode samtalene.

Vi sitter ved kjøkkenbordet, 10 åringen og jeg. Det er kveldsmat og min favorittid med min eldste sønn. Stille i huset, bare oss to. Han vet at jo mer han snakker med meg nå, desto lengre får han være oppe. Av og til finner jeg fram noen samtalekort i disse stundene. Han elsker å trekke og stille meg spørsmål og høre de noen ganger flaue og rare svarene mine. Ting jeg ikke kommer på å fortelle han om hvis jeg ikke hadde fått et slikt konkret spørsmål.

I kveld dukket et nydelig spørsmål opp og han leser: «Hva er ditt beste barndomsminne sammen med et voksent familiemedlem?»

Det slår meg at jeg er så heldig at jeg har mange minner jeg kan dele. Jeg begynner å fortelle han om å plukke Liljekonvall i skogen med farmor. Løse kryssord i skyggen av en parasol med oldemor mens vi spiste «Sure sild». Motorsykkeltur med pølser på termos med farfar. Kortspill i for-teltet på campingtur med mor og far og da vi stekte arme riddere av det tørre brødet på primusen til kvelds. Ligge på et teppe på plenen å høre på tantes favorittmusikk mens vi leste Donaldblad sammen.

Som enebarn av unge foreldre og første barnebarnet på begge sider har jeg nok hatt ekstra mange stunder alene sammen med voksne. De overnevnte minnene har kanskje bare hendt èn gang hver seg. Likevel sitter de igjen som gode minner hos meg. Jeg innser nå som voksen, hvilken gave jeg har fått. Voksne mennesker som har gitt tiden sin til meg. Som har inkludert meg i sine interesser, utvidet horisonten min, lært meg noe, fortalt om sin egen barndom eller bare vært sammen med meg. Det slår meg også at det er de små tingene som kom først i minnet mitt. Det var ikke Disney Land, eller syden, det er de nære tingene, der det har handlet om meg og den voksne som gjør noe sammen.

Jeg tror ikke vi skal være redd for å ta med oss ungene på det vi selv liker. Vis de hva som interesserer deg og hvorfor. Vis engasjement, vis hvor du finner glede. Legg terskelen lavt, du trenger ikke holde på i timesvis. Bare la de bli kjent med deg. Lag et «rom» for å være bare dere, om det så kun er på et pledd på stuegulvet. Kanskje kan teppet «fly» til en by du har bodd i, eller et sted du elsket som barn. Fortelle om det! Hva du likte å spise, hva du leste, hva du så på. Del dine gode minner og lag nye for barna. Det trenger ikke være hverken komplisert eller dyrt. Men dyrebart og verdifullt.

Dyrebar tid som er passert.