Fredsarbeid

Jeg jobber med verdensfred.  

Ja, nettopp. Jeg og Miss Universe. Og Jan Egeland, selvfølgelig.

I dag er det FN’s internasjonale dag for utdanning.

International day of education er en dag for å markere utdanningen og ikke minst lærernes rolle i fredsarbeid, i å begrense hatefulle ytringer og bidra til utvikling i verden. Det er ikke et rent lite ansvar å legge på noen. Den jobben jeg skal inn i er altså avgjørende for fred og utvikling.

Jeg har ikke lang fartstid som lærer, men har hatt en god del vikartimer i klasserom det siste året og går straks inn i min andre periode som praksislærer i en ungdomsskole.

Jeg har lest ganske mange hundre sider om hvordan å være lærer. Jeg har lest om skolehistorie, om ungdomspsykologi, om ledelsesteorier og relasjonsmodeller og etikk og hvordan legge opp undervisning og tilrettelegge for læring på flere nivåer. Jeg har også lært om hvordan jeg kan veilede elever, hvordan jeg skal snakke og oppføre meg i et klasserom. Og her vil jeg bare komme med litt skryt til PPU-studiet på UiS. Det er omfattende og kommer innom svært mange temaer i løpet av studieløpet og legger opp til seminarer en gang i uken der vi i grupper kan drøfte og dele erfaringer rundt emnene vi har forelesning i. Jeg lærer masse!

Ting jeg har begynt å tenke over når jeg skal inn i et klasserom: Hvor står jeg når timen begynner? Utenfor, i døra, rett innfor klasserommet? Hilser jeg på alle, sier jeg navnene, nei de må jeg selvfølgelig lære meg først, men jeg ser alle i øynene, i alle fall de få ungdommene som har mot nok, eller gidda, til å se på meg når de går inn i rommet. Hva sier jeg til de som kommer for sent? Skal jeg tillate at de går på do og fyller vannflaske i timene? Hvordan skal jeg legge til rett for at læringsmiljøet er godt og trygt slik at de tør å uttrykke seg og hvordan får jeg til at de samarbeider og hvordan setter jeg sammen gruppene, eller må de sitte bare 2 og 2 ellers blir det for mye bøll?

Hvordan skal jeg håndtere alle temaene som dukker opp? Jeg har lært at en lærer må tåle å være ordstyrer og moderator i alle debatter som måtte bli brakt på banen. Fredrik Solvang kan vær så god få komme å prøve seg. Jeg må være fredsmegler og foreståelsesfull samtalepartner. Så må jeg ikke glemme å legge til rette for kreativ utfoldelse. Er det trygt å dele ut saks i dette klasserommet? Eller blir det mer enn nok skade med limpistolen? Jeg må passe på at jeg behandler alle likeverdig og være like hyggelig mot alle, men ikke for hyggelig, de må jo ikke tro at jeg legger ann på dem eller favoriserer noen. Men jeg må passe på å rose de som fortjener det, du MÅ SE ALLE. Og så må jeg ikke la overtredelser passere, da viser jeg at jeg ikke bryr meg om det skjer ting på utsida av reglementet. Jeg må tenke gjennom om jeg gir åpne eller lukkede spørsmål for noen ganger må du for all del ikke legge opp til for åpne spørsmål og du må aldri, aldri la de bestemme grupper selv eller la de sitte på gangen å jobbe. Jeg kan egentlig bare lene meg tilbake ved kateteret og vente på den perfekte storm.

Og jeg har ikke begynt å tenke på hva undervisningen skal inneholde.

Jeg må prøve å gjøre det mindre. Jeg kan ikke gape over alt dette. Det er for overveldende for en stakkars nyutdanna. Kanskje jeg må innse at jeg må gjøre meg noen erfaringer, at jeg kommer til å feile og kanskje av og til lykkes i rollen, men jeg tror jeg må ha én ting jeg vil prøve å være konsekvent på.

Jeg bestemmer meg for å etterstrebe å smile, se folk i øya og være høflig mot alle. Og lære meg navn. De små tingene som kan gjøre en forskjell for noens dag. «Hei, jeg ser deg!» Jeg tror at de som opplever selv å bli sett, de får mer overskudd og ønsker også selv å se andre. Jeg tror faktisk ikke at folk som føler seg sett, verdsatt og anerkjent er de som skaper mest trøbbel i verden. Nettopp derfor, fordi jeg vet at veldig mange andre lærere tenker sånn som meg så vet jeg at utdanning og det som skjer i skolen er med på å gjøre verden til et bedre sted.

At utdanning fortjener sin egen dag og at den har en viktig rolle i arbeidet for fred og utvikling, ja det tror jeg ingen er uenig i. Og da har jeg ikke en gang begynt å snakke om innholdet i undervisningen som selvfølgelig kan styre verden i gode retninger. Hvis du mot formodning er uenig med meg, ja så er jeg selvfølgelig beredt for debatt.

Det finnes skikkelig mange gode sitater på viktigheten av utdanning, det kan du google selv, eller se her, men jeg velger i dag å avslutte med dette som jeg ønsker å ta med meg i min lærerpraksis:

Utdanning er den prosessen der et sinn former et annet sinn, og et hjerte et annet hjerte.

Jules Simon