Hu nya

Da jeg gikk på barneskolen på 90-tallet var det ikke ofte det begynte nye elever i klassen. Det hørte til sjeldenheten og den stakkaren som ikke begynte samtidig med oss i 1.klasse, men var tilflytter til bygda i 2.klasse, ble for alltid «hun nye». I dag får ungene nye klassekamerater oftere enn 1 gang i året. Det er ikke en overdrivelse. Vi vet at det sjelden er helt uproblematisk for et barn å flytte fra sitt miljø til et annet. Årsakene til at det må byttes skole kan være vonde. Og selv om skolebyttet i utgangspunktet er tenkt å være positivt, er det nå en gang slik at endringer og ikke minst det å være den nye, ikke alltid er lett.  

Jeg ønsker å være en person som hilser på de nye. Jeg ønsker det såpass mye at jeg mer enn to ganger har hilst på folk som slettes ikke er nye. Da føler jeg meg litt teit. Åja, du har vært mor i klassa i fire år, OG vi er venner på Facebook ja, men nå kjente jeg deg ikke igjen. Jeg må riste på hodet av meg selv. Hvorfor går jeg i denne fella igjen og igjen? Kan jeg ikke bare nikke og si hei? Så slipper jeg denne ubehageligheten?  

Så kan jeg snu litt på det. Er det ubehagelig for meg, som er trygg i meg selv, kjenner minst 15 andre i denne gruppen med navn å gjøre én feil? I de tilfellene det faktisk er en ny person i gruppen er det veldig mye mer ubehagelig å stå på utsiden av en gruppe å ikke bli hilst på, invitert inn eller snakket til. Jeg funnet ut at det rett og slett bare er å legge seg flat de gangene jeg tar feil. Her om dagen sa jeg «Unnskyld for at jeg ikke kjente deg igjen på foreldremøtet. Jeg bare koblet ikke hvem du var akkurat da!» Jeg har skjønt at jeg må ha noen gode svar når jeg går i denne fella, for jeg har faktisk ikke tenkt å slutte å hilse på folk. Det må være lov å feile. Så blir jeg bedre på de unnskyldende svarene mine og ofte blir det litt latter og smil ut av at jeg er så «dum» og gjør en feil. Det som er kult, er at de fleste liker andre som gjør feil. Det får oss til å fremstå som ekte mennesker. For tenk, det er faktisk det ekte mennesker gjør. Vi feiler.  

Og jeg har ikke tenkt å stoppe med å hverken feile eller å hilse på de (jeg tror er) nye. For jeg har vært den nye mange ganger. Jeg har sittet ved pulten min og ønsket veldig at noen skulle komme bort til meg å si «hei, du er ny her. Velkommen. Jeg er den og den og jobber med det og det. Har du noen å spise lunsj med? Jeg kan si fra når jeg skal gå så kan du sitte med meg?» Dette er Gleding. Jeg mener at det er vi som ikke er den nye som har ansvar for å ta kontakt med den nye.  

Jeg vet at det krever utrolig mye mer å si «Hei, jeg er ny her, kan jeg sitte med deg?» enn det koster å si «hei, kom og sitt med oss». Fra evolusjonens side er vi helt avhengig av å ha en flokk. Det var rett og slett livsnødvendig. Ingen flokk = Død. Og selv om det ikke er like kritisk å gå ned gata uten beskyttelse i dag, så bærer vi alle følelsen av å høre til som noe svært iboende viktig for oss. Det er derfor det gjør så vondt når vi ikke bli inkludert. Når vi er usikre på hvor plassen vår er, og hvor vi hører hjemme.  

Er du ny i et nabolag kan det koste mye å gå rundt å ringe på alle dørene å si «Hei, vi er nye her». Men dersom du kjenner flere naboer og det plutselig dukker opp noen nye, da er det

mindre skummelt å gå bortom bilen med flyttelasset å si «Hei, velkommen til gata. Vi bor der. Håper dere får det fint her!» Det ville vært typisk meg å gjøre det og så er det et flyttebyrå jeg ønsker velkommen.  

Uansett hvilken arena du treffer folk på. Det er alltid bedre å hilse enn å ikke hilse. Det er min erfaring. Og det er Gleding.  

Trenger du noen tips til hva du kan si? Her er en liste som jeg har begynt å dra frem, mentalt, slik at jeg i mindre grad kan hilse på de jeg allerede har hilst på.  

«Hei! Hjelp meg litt, er du snill, jeg har dessverre glemt navnet ditt»  

«Hei! Jeg klarer ikke helt å koble meg på i dag, hvem er du mamma/pappa til igjen?»  

«Hei! Jeg, tror kanskje ikke jeg har presentert meg, jeg er Ida og er mamma til han og han»  

«Hei! Kjenner du mange her? Jeg er Ida og (fyll inn den rollen som passer)»  

I dag har jeg hatt min første skoledag som lærer og var «hu nya», som de sier i Sandnes. Her er eksempler på hvordan 11-12 åringer har tatt meg i mot:

«Hei! Hva heter du?»

«Hyggelig å treffe deg!»

«Jeg gleder meg så til du skal være læreren vår!»

«Er du den nye læreren? Jippi!»

En klem.

Samt at jeg fikk spontan applaus i en klasse etter å ha presentert meg. Trenger jeg å si at jeg har hatt en bra dag? Så her er det bare for oss voksne å lære.

Vær oppmerksom på de nye rundt deg, vis interesse og tenk gjennom hvordan du selv hadde ønsket å bli møtt dersom det var du som var ny. Lykke til med alle de nye startene som august bringer. DU kan være grunnen til at noen får en god start.  

Hu nya.