Jeg reiser alene

Har du noen gang reist på ferie alene? Altså bestilt deg en tur med fly til et sted der du ikke har planlagt å møte noen du kjenner, der du ikke skal forholde deg til en gruppe med mennesker, men planlagt å spise frokost, lunsj og middag og gjøre alle aktiviteter i løpet av dagen alene? Ikke jeg. Før nå. Det er mulig jeg er litt som russen, at jeg feirer meg sjøl før jeg er ferdig. Men nei, det er ikke bare ferie, jeg skal tross alt lese til eksamen. Og de fleste andre syntes det er tungt og være student, og forstår ikke at jeg orker, så jeg trenger jo ikke fortelle at de siste 1,5 årene har vært noe av det beste i livet mitt og at jeg trives med både pensumbøker, oppgaveskriving og eksamenslesing. Alle vil si at det er fortjent å reise vekk.

Og alle vil være enig i at det er lettere å konsentrere seg om lesing når det ikke er smuler på gulvet, en kjøkkenskuff som burde vært vasket eller klesskap som kan ryddes. Alle som noensinne har hatt en eksamen før vet hvor mange gjøremål i heimen som blir forlokkende under slike omstendigheter. Så å fjerne seg fra disse er allment akseptabelt. Så har det seg også slik at jeg har rimelig mange reisedøgn til gode dersom jeg skal summere opp Ingeniørens utflukter de siste 6 årene vi har bodd i Norge. De fleste vil applaudere at jeg lar mann og barn seile sin egen sjø, for hvorfor i alle dager skulle de ikke klare det?

Klarer jeg å motstå fristelsen til å minne om bursdagsselskapene på mandag og onsdag og turninga på tirsdag og husk å lage matpakker? Nylig hadde vi en kompis av minstemann på overnatting hos oss. Mora var på jentetur til utlandet, og jeg sendte en snap til henne av de søte små med Donaldblad og pysj i senga. Dagen etter var det knallvær. Jeg fikk en melding av mora til han som var på overnatting: «Fint om han kan låne litt solkrem, han blir fort brent». Faren, som var hjemme og hadde ansvar for ungene og var i samme klimasone slik at han faktisk kjente varmen og vårsola på kroppen, han hørte jeg ikke fra. Dette skriver jeg ikke for å henge ut hverken mor eller far, de er så normale og fine foreldre som du får det. Men det er altså så typisk, at sjøl om vi sku befinne oss på den andre siden av kloden så tenker vi på om ungene har rett bekledning, solkrem, oppakning og mental støtte. Å være mor er ikke noe du tar pause fra. Jeg tror faktisk farer er flinkere til å ta pauser. Bare en antagelse.

Så nå er det min tur til å ta pause. I skrivende stund sitter jeg på Gardermoen på et flyplasshotell og har stillt klokka på 04.30 for å ta 06.00 flyet til Malaga i morgen. Der venter en airbnb leilighet i gamlebyen der jeg skal tilbringe 4 netter og på dagene skal jeg altså lese til eksamen og skrive mine memoarer. Jeg har allerede møtt og mestret en utfordring. En overraskende stor og bråkete bille fløy inn på hotellrommet mitt på Gardermoen. (Far, du kan sikkert gi meg svar på hva slags bille det er) Jeg trodde et øyeblikk det var en liten drone som kom inn for å spionere eller slippe anthrax eller noe. Der ser du bekymringsnivået og fantasien min. Jeg fanget den under et glass og slapp den ut. Pulsen min er i ferd med å gå ned igjen nå.

Bille (tordivel?) fanget under glass med bladet Spesialpedagogikk som redningsverktøy.

Pauseforberedende aktivitet fra Sola til Gardermoen.

Jeg må innrømme at katastrofetankene om å bli ranet, voldtatt og drept er tilstedeværende. Men jeg har konkludert med at jeg er for gammel til å gå inn i statistikken for norske, unge kvinner drept i utlandet. Å bli frastjålet verdisaker i Spania har jeg faktisk erfart ved 2 ulike anledninger så jeg vet både hvordan jeg skal si «jeg har blitt ranet» på spansk og hvordan jeg skal finne en politistasjon og få anmeldt saken. Dessuten kommer jeg hverken til å være overstadig beruset eller være så naiv at jeg ikke låser døra til leiligheten min. Tragisk nok er min største frykt å få prolaps i det jeg skal forsøke å smøre meg selv på ryggen med solkrem og så stå der i trusa i airbnb leiligheta å ikke klare å bevege meg eller vite hvem jeg skal ringe for å få hjelp. Så om du skulle ha noen bekjente i området som jeg kan ta kontakt med ved en slik eventuell pinlig kroppslig nødstilfelle så gi gjerne beskjed.

Så får vi se om jeg fortsatt er enig med Astrid Lindgren på dag 4...

"Den beste gave Gud har gitt meg, er at jeg trives når jeg er alene"

Astrid Lindgren