Minner og memoarer fra Malaga

Fredag: Jeg har overlevd min første dag alene. Det var jammen tøffere enn jeg hadde sett for meg! Jeg ankom Malaga og trodde jeg hadde mistet bagasjen. Det viste seg at transit bagasje kom på et eget bånd, ikke det som alle de andre på flyet fikk bagasjen sin på. Jeg håpet et lite øyeblikk på at den skulle være borte i minst 24 timer slik at jeg kunne nyte godt av forsikringspengene, men var også ganske lettet da jeg fant den og alle bøkene jeg har med meg som tross alt skal leses.

Leiligheta jeg har leid er akkurat så bra som jeg håpet. Jeg har et sånn lite karnappvindu med metallstenger foran slik at ingen uvedkommende skal komme inn. Ikke noe Romeo på balkongen. Jeg har utsikt rett ned i en gågate med en restaurant og rundt svingen ligger Picasso museet så her er det mye mennesker og god stemning. Det viser seg at restaurantene nedenfor er et yndet sted for gatemusikanter. Det betyr at jeg i dag har vært på 2 konserter. Et enmannsorkester med gitar/munnspill/tamburin og i skrivende stund sitter jeg å hører på en pianist som spiller klassiske svisker. Jeg har utsikt til en bugnende bougainvillea som er knallrosa mot en sandfarget murvegg. Jeg ser også rett på en gul og rød kirke med en sypress like høy som kirketårnet og to enda lengre palmer foran. Kirkebakken har også flere appelsintrær og det får meg til å tenke på en bok jeg en gang leste. «Appelsinpiken» av Jostein Gaarder.

Jeg begynner å lure på om jeg er en slags mestrings-junkie. At jeg hele tiden må teste noe som er litt på kanten av komfortsonen. Kan det være at 1,5 år uten jobb har gjort at jeg har et helt spesielt behov for å føle at jeg mestrer noe på andre arenaer?

Her er en liste over ting jeg har begynt med det siste 1,5 året som har vært HELT utenfor komfortsonen tidligere.

-Bade ute (sommer som vinter)

-Danse (med koreografi sammen med andre)

-Strikke (en ørevarmer)

-Undervise (ubehagelige vikartimer)

-Klatre (mer eller mindre suksess)

og nå

-Reise alene

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle syntes det var så vanskelig å spise alene. Eller, det er egentlig alt som leder opp til spisingen som er ubehagelig. Gå rundt et sted man ikke er kjent, prøve å finne en plass som er både hyggelig og har noe på menyen som jeg har lyst på og som jeg syntes er «skikkelig» mat. Jeg innser at jeg ser etter andre som sitter alene. Og det viser seg at det er ikke så helt uvanlig. Jeg har i dag sikkert observert 10 mennesker som har sittet helt alene og spist mat. Og jeg valgte også å sette meg ned ved en restaurant der det allerede satt ei dame alene og spiste. Det samme skjedde senere da jeg hadde klar å sette meg ned for å spise middag. Da kom det en annen enslig dame og satte seg rett ved siden av meg med boka si. Det er noe betryggende med å se at her er jeg ikke den eneste einstøingen.  

Det er veldig mange tapasrestauranter her. Tapas for 1 er på en måte litt krevende. Jeg endte til slutt opp med å sette meg ned i en gate der det satt passe mange andre mennesker. De mest travel plassene følte jeg meg altfor… En. Jeg bestilte noe helt tilfeldige greier som ikke passet sammen, men var godt. Et glass vin hører med og kvelden er som en typisk norsk sommerdag der det er godt å ta på en genser.

Jeg føler meg overraskende trygg her. Og i morgen tidlig skal jeg løpe meg en tur og innom markedet for å kjøpe litt godsaker til frokost. Jeg hadde glemt hvor ekstremt mange iskremkiosker det er i Malaga. Og bakerier og godteributikker. Det er noe å spise overalt.

Lørdag: Jeg begynte dagen som planlagt. Lørdag morgen er løpedag for meg og selv om jeg vanligvis springer med en fin gjeng var jo dette også noe av utfordringen. Løpe alene. Det gikk ikke så fort for det var veldig mange ting som måtte fotograferes. Jeg elsker byer tidlig om morgenen. Her er Ayuntamiento de Malaga, noe som strengt tatt kan oversettes til Kommunen, ute og rydder og vasker gatene før klokken 08. Kafeer som er i ferd med å gjøre serveringen på fortauet klart til frokostgjester som vil ha ferskpresset zumo de naranja, bocadillos og café con leche. Appelsinjuice, rundstykke og kaffe med en skvett melk. Jeg elsker disse morgenstundene der bare folk som har en viktig oppgav er ute. Og slike som meg.

Jeg løp til slutt innom det vakre markedet Atarazanas som er det arabiske navnet for skipsverft og det var nettopp det som var her på 1500-tallet. Selv om bygget i dag ligger 10 minutter å gå fra havet gikk faktisk sjøen opp hit for 600 år siden. Det er virkelig et syn med sine familiedrevne boder inne i hallen der eierne virkelig legger sin flid i å stille opp grønnsaker og frukt og fisk og kjøtt på den mest delikate måte. Jeg ender opp med paprika, tomater, kirsebær, en grønn juice, egg, brød og et bakverk jeg ikke husker navnet på. Men det var noe med eple. Du forstår at denne frokosten levde jeg lenge på.

Så lenge levde jeg på den at jeg holdt ut flere timer på stranda før sulten begynte å melde seg. Ja, jeg forsøkte meg på strandliv alene også. Det var ikke så vanskelig. Ligge i ro og lese i sola, sovne litt. Men så var det den badinga da. Når ALT du har finnes på mobilen, inkludert muligheten til å komme seg inn i leiligheta jeg har leid blir man litt lite gira på å miste den. Jeg vurderte å bare vasse, men tok mot til meg og spurte det engelske paret ved siden av meg om de kunne være så snille å passe veska mi mens jeg badet. Det sa de selvfølgelig ja til. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så vanskelig for å be om tjenester. Det er jo ikke en gang noe jobb. Det er bare å ha en veske mer ved siden av seg. Men jeg klarte det altså. Og jeg badet vel og lenge før jeg lå lenge nok til å ha tørket og ruslet med det målet for øyet å finne paella for 1. For det er nesten utelukkende to-porsjons paella som serveres rundt omkring. Jeg kunne selvfølgelig bare ha spurt om å få med meg resten hjem, men det slo meg faktisk ikke inn der og da. En del tusen skritt senere fant jeg et travelt sted der jeg spurte servitøren om de hadde paella for 1? Claro que si! Så klart! Han sa det på en slik måte som fikk meg til å føle at jeg ikke var en idiot som skulle spise alene, jeg måtte da selvfølgelig få meg paella selv om jeg bare var 1. Så jeg satte meg ned og koste meg max med bok, sangria og paella.

Jeg kan nesten ikke tro at jeg har vært i Malaga før. Men 5 måneder har jeg altså tilbrakt her tidligere. Jeg bodde riktig nok et lite stykke utenfor byen og var på språkkurs i 3-4 timer 5 dager i uken. Jeg reiste sammen med ei god venninne fra videregående. Vi hadde de samme interessene for oppholdet: Bli mest mulig brune, se på de spanske guttene, spise is, drikke øl, se noen fine ting og pugge gloser. I den rekkefølgen. Jeg kan også huske at jeg gikk en del tur, både sammen med venninna mi, men også alene. Jeg kan huske at jeg reflekterte over at det var vakkert rundt meg og jeg kan også huske at jeg gråt noen tårer fordi jeg ikke hadde noen å dele det med. Jeg kjente allerede som 20 åring et behov for å dele det jeg opplevde. Jeg følte meg så privilegert og samtidig så alene. Det er litt ironisk at jeg da igjen velger å oppleve byen alene. Men det er annerledes denne gangen. Jeg er ikke alene lenger. Og jeg velger å dele opplevelsene mine med deg som gidder å lese.

Søndag: Det som overrasker meg, er hvor lite av byen jeg husker. Jeg vet at det har skjedd en del oppgraderinger av byen de siste 17(!) årene det er siden jeg var her sist. Men i dag besøkte jeg festningen og der kan jeg knapt huske å ha vært. Og turen opp dit med så mye blomster og de vakre hagene som man får utsikt til. Jeg kan også huske at jeg syntes det var utrolig hardt å gå opp dit. I dag vurderte jeg å ta en tur til bare for å få litt mer trening.

Så det stemmer nok at vi endrer oss med årene. Jeg har totalt endret perspektiv for oppholdet. Jeg legger merke til hver eneste lille blomst og det er overveldende vakkert. Hekker med Bougainvillea som dessverre er den eneste sydeuropeiske planten jeg kjenner navnet på. Og hawaiirose, forresten. Så leste jeg på et skilt at det jeg så var jasmin og mange blomster som jeg har i en krukke på terrassen vokser her i store klynger. Jeg observerer små, grønne papegøyer og mange ekorn som lager den søteste lille smattelyd. Svarttrosten er også her og veldig mange duer. Duene er ikke de gråe ringduene jeg kjenner fra Ruten i Sandnes, men de er helt hvite og andre er  brune og spettete.

Fra vinduet mitt har jeg utsikt til Picassomuseet som har mange av disse duene på taket sitt. De sitter nesten som en gargouille på en katedral. Over de små balkongene er det sjakkmønstrete takstein som jeg også har observert på flere tak her. Jeg har også gjort meg den oppdagelsen at de aller fleste hushjørner her i gamlebyen er avrundet. Gamlebyen er en mylder av smale, bilfrie gater. Fra havnen går avenyen Calle Larios og denne er bred slik at den svalende vinden skal kunne komme inn fra havet og de avrundede hushjørnene skal gjøre det enklere for vinden å trenge inn til de ellers svært varme gatene i gamlebyen. Så smart! Jeg lurer på om det finnes en motsatt måte å bygge på, slik at vinden ikke kommer inn i gatene? Det kunne vi i såfall trengt litt av i Sandnes. Et tips til arkitekter der ute.

I dag hadde jeg en rørende opplevelse på bussen. Ja, for jeg prøver meg selvfølgelig på kollektivtrafikken. Jeg skulle ta bussen til landsbyen jeg bodde i som 20 åring. Ca 30 minutter øst for Malaga. Google hjalp meg med å finne både holdeplass og busstider og jeg gjenkjent umiddelbart holdeplassen som vi pleide å gå av og på her i Malaga. Jeg fikk minner om en gang vi så busssjåføren ta en shot før han gikk inn på bussen og var livredde hele turen for at vi kom til å bli drept i en bussulykke. På busstasjonen gjenkjente jeg også «baren» som bussjåføren vår hadde vært i og jeg innså umiddelbart at her drikkes det kaffe fra shotteglass og at det med stor sannsynlighet var det vi så, ikke tequila, som var alt vi kjente til at kunne serveres fra små glass på det tidspunktet. Men det var ikke dette som var rørende. Jeg kom inn på bussen, fornøyd med å kunne fortelle hvor jeg skulle, men bussjåføren ville ikke ta kort. Han forklarte meg at jeg måtte ta ut penger og at jeg hadde god tid. Jeg ble usikker på om han sa at bussen gikk 13.30 (som var om 8 minutter) eller om han mente jeg kunne ta neste buss om 30 minutter, men jeg løp uansett ut av bussen for å finne automaten som er en innretning jeg ikke kan huske sist jeg brukte. Da jeg er i fullt firsprang bortover gata tuter bussjåføren og vinker meg tilbake og peker i den andre retningen. Okey, det var der jeg kunne ta ut penger. Jeg reflekterer over at det sikkert er lurt å ta ut penger som gjør at jeg får en 20euro seddel, ikke bare 50. Men tilbake på bussen (for den sto fortsatt og ventet) sier han at han ikke kan veksle en så stor seddel og ber meg gå i baren å spørre. Hun med kaffeglassene bare rister på hodet. Bussjåføren ber om å spørre passasjerene på bussen og nå begynner jeg å bli svett. Jeg må legge til at alt dette har skjedd på spansk så langt. Jeg smiler fortvilet til bussjåføren og sier at jeg dessverre ikke snakker så mye spansk. Og det er da jeg går fra å bli svett til å bli rørt: Bussjåføren roper ut i den nesten fulle bussen: Er det noen som kan veksle en 20-lapp for denne damen? Jeg hadde ventet at folk ristet på hodene, men det som skjer er at det for meg virker som om hele bussen begynner å bevege på seg, lete i lommene sine og åpne veskene sine. Ei dame roper ut hvor mye billetten koster, men så er det ei annen som reiser seg og kommer fram til meg med busskortet sitt. Hun berører busskortet i sjåførens terminal og tar lappen som kommer ut og gir til meg. Jeg blir så utrolig glad. Muchas muchas gracias er alt jeg kan si og tar meg til hjertet før jeg med tårer i øynene setter meg ned og bussen kjører av gårde. Hun som ikke klarer å spørre om hjelp får hjelp. Følelsen av å høre til og å ikke være en idiot-turist. Åååå som jeg elsker Spania!

Som du kanskje skjønner, av min uoppmerksomme periode på tidlig 2000-tallet har jeg glemt hvor langt og hvordan det ser ut der jeg skal gå av. Jeg hiver meg utpå og spør den eldre damen som har satt seg ved siden av meg om hun vet hvor La Aurora er. Hun vet ikke, men begynner å spørre rundt seg på bussen og noen lurer på om det kan være neste stopp, men ender opp med å rope til bussjåføren som jeg ikke forstår i det hele tatt nå, bare at det er langt igjen. Jeg sier bare d’accord, d’accord, d’accord før det går opp for meg at det er den franske måten å si OK på. Nydelig! Det viser seg at en blanding av fransk og spansk ikke er så farlig for disse folkene for señoraen forklarer tydelig for meg at hun skal gå av bussen nå, og at jeg skal sitte på i 2 stopp til, over åsen og ned på den andre siden. Og da jeg nærmer meg er det som om Meatloaf og Marion Ravn ljomer i ørene mine: «It’s all coming back to me noooooow».

For selv om jeg har glemt mye er det en del følelser som sitter igjen. Som for eksempel følelsen da vi trodde at de 5 mennene som sto bøyd over en motor faktisk skulle spørre oss om noe da de plystret og ropte på oss før vi innså da vi gikk bort til dem at dette bare var vanlig gest når unge jenter gikk forbi. Jeg tror nok Me too har kommet til Spania også. Eller så er det alderen min som gjør det, men ingen har plystret eller ropt etter meg så langt.

Jeg husker også følelsen av å en dag endelig kunne spørre dama på bakeriet hva det bakverket vi ønsket het og for deretter å kunne gjenta og fra den dagen ha lært at napolitana con chocolate er det spanske navnet for pain au chocolate. Språk har alltid vært mestring for meg. Å kunne gjøre meg forstått og forstå på et helt annet språk enn mitt eget. De andre personlighetene som finnes inne i meg og som kommer fram når jeg snakker et annet språk. Og jeg husker hvordan jeg øvde på spansken. Jeg hørte på spanske sanger som også fantes på engelsk. Og vi så mange episoder meg Grey’s anatomy som vi allerede hadde sett før på engelsk og derfor forsto handlingen og kunne fokusere på ord og uttrykk. Det er heller ikke tull den klisjeen om at man lærer seg raskt språket hvis man får seg en kjærest fra det landet. Det hadde jeg aldri, men jeg skal innrømme at det det var en periode der det fantes en ekstra motivasjon for å lære språket.

Så husker jeg følelsen av å bare ville hjem. Jeg hadde altså bodd hjemme til da og så flyttet jeg helt til Spania. Og la meg minne deg om at vi ikke hadde WIFI eller smarttelefoner. Vi satt på skolens stasjonære pc'er og chattet med vennene hjemme på MSN og jeg husker at jeg logget inn på Facebook for første gang mens jeg bodde her. Vi brukte telefonkiosken ned i gata for å ringe hjem til Norge og måtte fylle på et kort for å kunne ringe. (Disse telefonkioskene så jeg merkelig nok ingenting til nå.) Jeg husker at jeg etter 17 uker ba min kjære samboer om å være så snill å puste litt lavere og hvor umiddelbart fæl jeg følte meg og jeg husker lettelsen min da hun lo og ba meg slappe av og sa at «selv Jesus hadde blitt slitsom å bo med i 20 uker».

Så nå sto jeg altså der i denne byen der jeg fylte 20 år og feiret dagen med å synge karaoke med Abba på spansk og mimret.

Ennå var han for ung til å vite at hjertets erindring visker ut de onde minnene og forstørrer de gode, og at det er takket være dette kunstgrep at vi makter å leve med fortiden.

Gabriel García Márquez